Stikkord

, , ,

Livet mitt fremstår som vanskelig å håndtere og lite forutsigbart. Det som den ene dagen fremstår som en urokkelig sannhet fremstår den neste dagen som en vinglete utpost på vei til et sted jeg aldri hadde trodd. Jeg lurer på hvordan jeg skal forholde meg til en verden som i økende grad forandrer seg. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Jeg har hørt flere si at de skulle ønske livet kom med bruksanvisning.

Det fremstilles ofte som om det er en motsetning mellom å velge lidenskapen fremfor en tryggere karrierevei. Men hva er en trygg karrierevei i disse tider hvor offentlig sektor bygges ned og bedriftene trapper opp den ene dagen og ned den neste.

Det som fremstår som en trygg vei i vårt samfunn er som regel en ytrestyrt vei. Det er den veien vi blir fortalt av andre at vi bør velge hvis det skal gå oss vel. Det jeg i større og større grad setter spørsmålstegn ved er i hvilken grad dette faktisk er trygt. Jeg synes for øyeblikket at den ”trygge vei” fremstår som et ganske risikabelt prosjekt. Et ytrestyrt prosjekt hvor en person legger ut på en stor seilas uten å vite hvordan han skal navigere og håndtere båten når uværet virkelig setter inn. Vi vet alle at en skipper uten evne til å navigere vil drive rundt på åpent hav uten mulighet til å søke ly i en trygg havn når stormen setter inn. Og alle vet at stormen vil komme før eller siden.

Jeg tror den etterlengtede bruksanvisningen og evnen til å navigere ligger inne i oss selv. Når vi velger en livsvei basert på intuisjon og kunnskap om egne talenter vil vi være rustet på en helt annen måte når uværet setter inn. Med et indre navigasjonsutstyr vil vi kunne styre skuta også når roret brekker og fyker et sted vi ikke orker å tenke på. Bare da vil vi kunne søke trygg havn også når finanskrisen fester grepet og offentlig sektor ikke lenger er det den en gang var.