Stikkord

, , ,

Æsj, jeg rakk ikke ferja. Og neste går om 1 time og 20 minutter.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å vente.

Jeg er sint, jeg er stresset og jeg tenker på alt jeg ikke får gjort.  Jeg ser bakenden på båten skli vekk fra meg.  Tenker at det må finnes en måte jeg kan komme om bord. Men det er det ikke. Jeg blir enda mer sint og stresset.

Jeg setter meg ned og trekker en dypt magadrag.

I lang tid har jeg grudd meg til dette. Dra på hytta og male  den. Jeg har vært en mester i utsettelser. Jeg har blitt trøtt bare ved tanken på å male hytta. ” Litt senere har jeg tenkt”.  Så bestemte jeg meg.” Jeg drar ut og blir på hytta til den er ferdig malt”. Jeg somlet veldig og klarte ikke å komme meg hjemmefra i anstendig tid..

Jeg banner mens jeg tar et nytt magadrag . Jeg har et desperat behov for positiv tenkning. Noe som får meg ut av den forbannelsen jeg har en opplevelse av å sitte i.

Jeg setter meg og jeg tar inn denne helt alminnelige mandag i Oslo havn.  Det er en av de fineste høstdagene i år og jeg finner frem notatboka og skriver ned et utkast til dette blogginnlegget. Lunsj skulle jeg uansett spise.  Jeg ser meg rundt og tar inn det litt rolige folkelivet. En liten båt legger til havn, litt små prating mellom folk som møtes, litt lenger bort er det noen som fisker.

Da båten kommer tilbake har jeg funnet en slags ro. Jeg fikk til å se på ventingen i havna som noe mer enn en forstyrrelse. Jeg fikk til å gripe øyeblikket, snu det hele til å være en mulighet, gjøre noe konstruktivt.

På vei ut til øya er stresset borte. Jeg skal nok uansett få malt den hytta.